Det vakreste jeg vet er alleer.
Store tykke stammer på geledd - med sus av forgangen tid.
Så fremsynte de var, de som skapte alleene... for i sin egen levetid fikk de aldri oppleve klimakset av sin egen innsats.
Alleer er skapt av kjærlighet til fremtiden. For at de som kommer etter oss skal skru ned farten og nyte en liten strekning skapt av en som visste hvor fint det ville bli. Med tiden.
Så i tillegg til sin egen vakkerhet bærer alleer på en dyp moral om hva som bør stå igjen etter oss. Kanskje er det derfor jeg blir så andektig og høytidsstemt når jeg vandrer i dem?
Eller kanskje det bare er fordi de er vakre.
Takk kjære gartner. Tusen takk. Måtte jeg selv klare å skape noe vakkert som står igjen når jeg er borte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hyggelige tilbakemeldinger