torsdag 26. november 2009

Smerter ved EDS

Det finnes lite forskning og systematisering av kunnskap på området Ehlers-Danlos syndrom og smerter. Mennesker med diagnosen EDS kan ha flere typer smerter i ulike livssituasjoner. Mange forteller om begrensninger i funksjon og livskvalitet på grunn av akutt og kronisk smerte. De beskriver imidlertid flere sammenfallende symptomer. Mange forteller om en følelse av å være mye trettere enn eget aktivitetsnivå skulle tilsi. Nedsatt toleranse for ytre stimuli er nevnt. Noen har smerter i hud og muskler ved lett berøring. Det finnes flere diagnoser som i likhet med EDS har tretthet (fatigue) som tilleggssymptom til smerter. Både smerter i muskel- og skjelettapparatet og tretthet er utbredt i befolkningen for øvrig, særlig blant kvinner. TRS har kontakt med langt flere kvinner enn menn med EDS, selv om diagnosen skal være likt fordelt mellom kjønnene.
Ved EDS kan strekkskader på leddbånd og -kapsler gi blødninger og hevelse i og rundt leddet. Det at leddbånd ryker, fører til sterke akutte smerter. Hvis vevet rundt et ledd er for elastisk, vil leddflatene stadig møtes litt ute av stilling. Dette vil gjøre vondt. Noen har så tøyelige leddbånd- og kapsler at leddene kan komme nesten eller helt ”ut av ledd” (subluksasjoner/ luksasjoner). Luksasjoner fører vanligvis til sterke smerter. Huden kan få skader i form av store blåmerker, eller den kan skades så den sprekker. Mange har smertefulle minner fra barndommens turer på legevakten for å få sydd et sår. En type EDS gir forandringer i huden som fører til nedsatt effekt av lokalbedøvelse. (Se medisinsk artikkel.)

Noen kvinner har beskrevet hyppige muskelkramper. Ved TRS har vi observert kramper utløst ved fysisk undersøkelse. Årsaken vet vi foreløpig lite om. Denne tilstanden kan neppe kalles vevsskade, men er en smertefull påminnelse om egen sårbarhet og mangel på kontroll. Etter kramper er muskelen øm og stiv. Noen forteller om fordøyelsesproblemer som gir magesmerter.
Mange som har EDS forteller om en hverdag med kroniske smerter, selv om graden av plager og påvirkning på livskvaliteten er forskjellig. Årsaken til kroniske smerter ved EDS er ikke klarlagt. Smerter i og rundt ledd er vanlig. Det finnes teorier om at bindevevet rundt musklene ikke holder godt nok på muskelen ved sammentrekning, og at det kan føre til smerter. En annen teori er at de overbevegelige (hypermobile) leddene bringes lett i og over ytterstilling. For å unngå dette vil musklene rundt leddet arbeide konstant litt mer enn normalt. Dette kan føre til nedsatt blodsirkulasjon i muskelvevet. Økt melkesyreopphopning vil føre til ”stølhet” og smerter. Noen som har EDS kan beskrive smerter som ”verk inni beina”, uten at vi har noen forklaring på hvordan denne følelsen oppstår. Mange forteller om et svingende forløp med gode og verre dager. Det er lett å bli passiv hvis smerten avtar når man holder seg i ro. Passivitet fører til tap av muskelmasse, noe som fører til dårligere stabilitet i ledd og igjen mer smerter.

Når det gjelder psykologiske forhold er det lite som tyder på at diagnosen Ehlers-Danlos syndrom fører til særegne reaksjoner på smerte. Det som kan være vanskelig, er at EDS kan være en lite synlig, men ofte begrensende tilstand. Det å måtte forholde seg til sorg over tapt funksjon, samtidig som utseende ofte ikke speiler verken plager eller smerter, har vært beskrevet som en ekstra belastning i forhold til kommunikasjon med omgivelsene.
Kronisk smertesyndrom
Personer med EDS kan, som andre med kroniske smerter, stå i fare for å utvikle denne komplekse og sammensatte tilstanden. Det viser seg heldigvis at de fleste, selv om de har både smerter og funksjonssvikt, ikke utvikler et så alvorlig syndrom.

Et kronisk smertesyndrom gir betydelig ubehag og funksjonssvikt på mange livsområder, og mestring av hverdagens krav blir vanskelig. En følelse av meningsløshet, skam, bitterhet og depresjon beskrives. Den tidligere vevsskadens omfang står ikke i forhold til opplevd smerte, selv om smertene startet med en reell skade. Symptomene er heller ikke fremkalt av viljen eller simulert. Det finnes teorier som går ut på at smerteimpulsene i nervesystemet opprettholder sin egen onde sirkel, på grunnlag av biokjemiske prosesser som løper løpsk. Tilstanden blir forverret hvis årsaken til smertene ikke lar seg påvise, og den som har smerter slutter å stole på signaler fra sin egen kropp. Det å tvile på eget sanseapparat (”kanskje jeg er gal”), og i tillegg bli mistrodd i et helsevesen som ikke finner en klar årsak, kan øke symptomene ytterligere. Smertebehandling bør søke å forebygge utvikling av kronisk smertesyndrom hos mennesker som har kronisk smerte.

Kort beskrivelse av diagnosen EDS

Ehlers-Danlos syndrom (EDS) er en medfødt feil i bindevevets oppbygning. Tilstanden er arvelig og rammer begge kjønn. Den påvirker hud, ledd, veggene i blodårene og indre organer. Bindevevet har mindre elastisitet, spenst og kraft enn normalt vev. Symptomene er blant annet unormalt tøyelig og bløt hud, for stor bevegelighet i ledd og økt vevsskjørhet. Forsinket sårtilheling og unormal arrdannelse er en del av symptombildet. EDS er en sjelden, oftest lite synlig tilstand, som kan føre til ulike grader av funksjonshemning. Det finnes flere undergrupper av EDS, og symptomene kan være lette eller alvorlige. Mange har ubehag og smerter i ledd og muskler under eller etter aktivitet.

lørdag 21. november 2009

november 21


Heisann
Det er meg igjen. Husker du?
Hun som ikke turte hoppe fra bryggekanten.
Det er lenge siden det nå.
Nå kan jeg hoppe forlengs, sidelengs og baklengs.
Det hender jo fremdeles at jeg får vann i nesa, men jeg blåser det ut igjen, og da gjør det ikke så mye.
Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg grudde meg så mye før det første hoppet. Bortkastet energi.
Nå føler jeg meg lett i bena. Nesten så jeg kunne fly. Jeg er modig som en løve og spretten som en orangutang.
Klart jeg kan klare det jeg vil. Jeg kan klare alt.
Og hvis du holder meg i hånden kan vi til og med klare det umulige.
Bare vent og se.

fredag 20. november 2009

November 20


I løpet av året som har gått har jeg hørt mange historier. Noen er utrolige. Andre er ufattelige. Her er en ufattelig historie om den bitte lille kloden vår, fortalt meg av en professor i botanikk.

Tenk deg at du tar et glass med vann. Så merker du alle molekylene i glasset og heller ut vannet… en skvett i Stillehavet, en dæsj i Atlanteren og den siste resten i Titicacasjøen i Andesfjellene. Så venter vi mens årene går forbi… til vi ikke klarer å vente lenger.
Etter dette kan du ta et glass vann hvor som helst i hele verden og du vil fange 1600 av dine opprinnelige molekyler (de du merket) i det nye glasset.

Er det ikke ufattelig?

Selvfølgelig forteller det noe om hvor enormt mange molekyler det finnes i et eneste glass, men det sier mest av alt noe om hvor tett vi er forbundet på kloden vår.
Alt henger sammen – du, jeg og han der borte som vi ikke kjenner.
Ta vare på hverandre.
Ta vare på jorden vår.

torsdag 19. november 2009

November 19



Kjære julenisse.
Håper du har det bare bra i disse travle tider, og at Rudolf er klar for den lange turen.
Her er det mye mas. Folk spurter inn og ut av butikkene. De har ikke en gang tid til å smile til hverandre. Jeg prøver å ikke bli lei meg av det, men det er ikke så enkelt.
Det hender jeg gleder meg til alt er over. At januars endeløse mørke dager skal sluke meg og at ting skal bli rolig igjen.

Når gikk det galt?
Jeg vet ikke, men jeg er sikker på at det ikke var din skyld. Det var nok vår egen feil. Vi kom i skade for å tro at kjærlighet vises i julepresangens prislapp og nå er det vanskelig å snu. Jeg kan jo ikke gi ungene mine små enkle gaver. Hva da når pappa, bestemor og tante gir noe finere? Hva slags mamma er jeg da? Elsker jeg dem mindre? Vil de tro det?

Som du skjønner – jeg er fanget av et system jeg har vært med på å bygge og nå angrer jeg bittert.
Så kjære julenisse – her kommer ønsket mitt. Det er nok for mye forlangt at du skal rekke å ta det med i år – men om du husker på meg til neste år ber jeg om følgende:
Styrke til å stå i mot kjøpepresset.

Tusen takk julenisse, og ikke slit deg ut.

Hilsen meg.

onsdag 18. november 2009

November 18




Hei du der.
Hva tenker du på?

Er du glad? Trist? Munter? Tankefull?
Tenker du på livet? Hvor kort det er? Hva du skal ha til middag? Eller bare soler du deg i glansen av å bli iakttatt?

Jeg får sånn lyst til å ta på deg. Stryke hånden over kinnet ditt. Kjenne hvor glatt det er. Være litt snill mot deg. Fryser du? Du er litt kald. Særlig på ørene.

Jeg tror sannelig ikke du ser meg. Uansett hva jeg gjør behandler du meg som luft. Du kunne i det minste gi til kjenne at jeg er her.

Ahh - så irriterende du er. Jeg får lyst til å sparke deg. Lugge deg. Håper du fryser… og sulter også.

Unnskyld. Jeg mente det ikke. Kan du ikke bare vær så snill å se meg.
Det gjør så vondt når du ikke gjør det.

tirsdag 17. november 2009

November 17



Hei du – det er meg,
beklager at jeg ikke har kontaktet deg før, men jeg har hatt så mye å gjøre….

– Ja jeg er lei meg – det er ikke det at jeg ikke tenker på deg – klart jeg gjør det, men dagene går så fort og du vet – vips så er det noen måneder siden sist vi var sammen… og nå er det snart jul og greier…

– Jeg håper vi fortsatt er venner – du bør jo vite hvor glad jeg er i deg –
men det er så mye greiere å gjøre ting sammen når det er sommer – livet er lettere liksom...

– Huff jeg håper ikke du har hatt det leit – jeg lover å ta meg sammen – men jeg har ikke tid akkurat nå – overlever du en dag til med snø på så skal jeg børste det bort i morgen. Kors på halsen.

– Men nå må jeg forte meg. Skal rekke trening. Ha det bra så lenge da. Ta godt vare på deg selv og ikke snø ned. Vi snakkes.

mandag 16. november 2009

Retro vesker




Ryddet og vasket syloftet mitt - og da kom jeg over disse gardinene jeg en gang kjøpte for å sy vesker av - så da var det jo bare å legge vekk vaskefille og støvsuger og heller gjøre noe som var koselig. Det ble to stk retro vesker av panelgardiner og en duk ..

November 16




I kjelleren min bor en edderkopp. Der har den bodd siden en gang på sommeren. Vi hadde en padde som bodde der en stund også, men den fikk vi lempet ut en gang i høst. Dvs vi kastet den ut 2 ganger uten suksess først, for den kom stadig tilbake når noen glemte å lukke døren til hagen. Men siste gangen ble den borte.
Nå er det bare edderkoppen igjen. Den er ganske stor og sprell levende, selv om den velger å sove mye av tiden nå midtvinters.

Det hender noen lurer på hvorfor vi ikke kaster den ut.
Men hvorfor skulle vi det? Da ville den dø.
Nå har jeg en gylden anledning til å iaktta edderkoppens nett i timevis. Jeg kan nistirre på de hårete bena, og gyse litt lett ved tanken på at alle edderkopper er giftige, selv om de norske ikke klarer å bite mennesker.
Men mest av alt fryder det meg å følge med på hvordan edderkopper takler vinteren. Det er ikke alle forunt å oppleve det.

Livet inneholder mange rare gaver og opplevelser – for meg er det blant annet å ha en edderkopp i kjelleren.

søndag 15. november 2009

November 15



Jeg har en gang smakt et syltetøy som var guddommelig.

Rosenbladsyltetøy.

Man kunne se gjennom syltetøyet.
Det var glassklart… men med roseblader svevende i geleen.
Dyp røde roseblader…
Og med en duft som om man sto med hodet i en rosebusk midtsommers.

Det var mat for engler.
Og mat for det gamle ekteparet i den nedslitte leiligheten et sted i verden der livet er mye striere enn her.
Hvor de fikk rosebladene fra? Jeg vet ikke, men jeg tviler på at de var kjøpt.
Det hadde de neppe råd til.

lørdag 14. november 2009

November 14



Det vakreste jeg vet er alleer.
Store tykke stammer på geledd - med sus av forgangen tid.
Så fremsynte de var, de som skapte alleene... for i sin egen levetid fikk de aldri oppleve klimakset av sin egen innsats.

Alleer er skapt av kjærlighet til fremtiden. For at de som kommer etter oss skal skru ned farten og nyte en liten strekning skapt av en som visste hvor fint det ville bli. Med tiden.

Så i tillegg til sin egen vakkerhet bærer alleer på en dyp moral om hva som bør stå igjen etter oss. Kanskje er det derfor jeg blir så andektig og høytidsstemt når jeg vandrer i dem?
Eller kanskje det bare er fordi de er vakre.

Takk kjære gartner. Tusen takk. Måtte jeg selv klare å skape noe vakkert som står igjen når jeg er borte.

fredag 13. november 2009

Englemasker - kjærlighetsknuter / sjal




Fant en oppskrift jeg hadde gjemt langt vekk ... sannsynligvis fordi det så veldig komplisert ut. Jeg er ikke veldig glad i å sette meg ned og tyde oppskrifter og tegningen som lå ved så virkelig skremmende ut. Men jeg må ha hatt et lysglimt av lyst til en utfordring så jeg begynte med stor iver - og for en overraskelse - det var veldig enkelt faktisk - og fort gjort :)

Hexagon - tøfler





Jeg måtte prøve meg på noe annet en de tøflene jeg har heklet i ukevis - fant disse tøffe tøfflusene på en blogg ... satte meg ned med godt mot helt til jeg skjønte at oppskriften var på dansk .. jaja det er vel ingen problem for en søring og skjønne dansk ... eh jo faktisk .. men kom meg da gjennom og de ble ganske tøffe må jeg si :)

November 13



Da jeg var 36 år skjedde den en stor forandring i livet mitt.
Inntil da hadde jeg alltid forbannet alle underbuksefabrikanter som uansett tilgang til all mulig slags teknologi, fremdeles ikke var i stand til å lage en underbukse som passet.
Selv med platinabelagte diamantlaserstråler under produksjonsprosessen ble underbukser i bruk alltid til en tøyfille som stadig klatret oppover rompeballene til den lå som en strek tvers over hele rompestellet og bare kludra til inntrykket.
Merkelig.

Så en dag – en ganske vanlig dag – skjønte jeg hvordan det hang sammen – det var ikke underbuksefabrikantene som var dumme – det var min rompe som ikke passet.
Siden har jeg ledd mye av dette.

Nå er jeg gammel nok til å leve med oppdagelsen og erfaren nok til å vite hvordan man unngår hele problematikken…

Men her om dagen kom enda en omvendelse – da sa datteren min at jeg har verdens fineste rompe – ”for den er så myk”.
Så nå er jeg tilbake på ”gamlesporet” igjen, og spør – hva er i veien med alle underbuksefabrikanter som ikke klarer å lage gode underbukser for verdens fineste romper?

torsdag 12. november 2009

November 12



Åh du vakre lille barnet mitt. Om du visste hvor godt det er å kjenne armene dine rundt halsen min. Hvordan du holder meg fast i halvsøvne for at jeg ikke skal gå før du har sovnet helt inn... selv om vi har lest 3 bøker og du burde sovet for lengst.

Ansiktet ditt når jeg kommer i barnehagen for å hente deg.
Det blyge blikket ditt når du mottar applausen etter å ha spilt ”engel” i klassens julespill,
De sårede øyene dine når jeg banker deg i ”Den forsvunne diamanten” (og jeg lover meg selv å tape med vilje neste gang).
Trassen når vi krangler om middagsmaten.

Jeg elsker deg så høyt at det nesten gjør vondt i bringa.
Hvordan skal jeg noensinne klare å la deg gå?
Det blir det forresten ikke snakk om likevel, fordi vi har en kontrakt. Da du nettopp hadde lært å skrive navnet ditt undertegnet du følgende:

”Jeg skal aldri flytte fra mammaen min”.

Kjære vene - jeg vet da å ordne meg

onsdag 11. november 2009

Å leve med kroniske smerter

BREV TIL FOLK UTEN KRONISK SMERTE:

Å ha kroniske smerter fører til mange forandringer, og mange av dem usynlige.
Dette er ment for å informere de som ønsker å forstå. Dette er tingene som jeg ønsker at du forstår om meg før du dømmer meg.

Vær så snill og forstå at det å være syk ikke betyr at jeg er ikke fremdeles er et menneske. Min hverdag er preget av betydelige smerter, og av og til når du besøker meg vil jeg ikke være noe moro å være sammen med. Men jeg er fortsatt meg - fanget inne i denne kroppen. Jeg bekymrer meg fortsatt over skole, min familie, mine venner, og for det meste - jeg hører fortsatt at du snakker om ditt også.

Vær så snill og forstå det å orke og være oppe i ti minutter ikke nødvendigvis betyr at jeg orker tjue minutter, eller en time. Bare fordi jeg klarte være oppe i tretti minutter i går betyr ikke at jeg klarer det samme i dag. Med mange sykdommer blir man enten paralysert, eller man kan ha fremgang. Med denne blir det mer forvirring for hver dag. Det er som en yo-yo. Jeg vet aldri fra dag til dag hvordan jeg føler meg når jeg våkner. I de fleste tilfeller vet jeg aldri fra minutt til minutt. Det er en av de hardeste og mest frustrerende komponenter av kronisk smerte.

Vær så snill og forstå at den kroniske smerten er variabel. Det er fullt mulig (for mange, det er felles) at jeg en dag kan gå til parken og tilbake, mens jeg neste dag kan ha problemer med å komme meg til et annet rom. Vær snill å ikke angripe meg med ordspråk når jeg er syk, "men du gjorde det før!" eller " å kom igjen, jeg vet du klarer dette!" Om du vil ha meg til å gjøre noe, så spør om jeg kan. På samme måte er det hvis jeg kansellerer en viktig avtale i siste minutt. Om dette skjer, vær snill å ikke ta det personlig. Om du klarer det, forsøk alltid å huske hvor heldig du er - som fysisk kan gjøre alle de tingene du kan.

Vær så snill og forstå at det å "komme meg ut og gjøre ting" ikke får meg til å bli bedre. Tvert imot, det gjør meg ofte alvorlig verre. Du vet ikke hva jeg går gjennom eller hvordan jeg lider for meg selv. Å fortelle meg at jeg må trene, eller gjøre noen ting for å få mine tanker over på noe annet, frustrerer meg til tårer, og er ikke riktig! Om jeg var i stand til å gjøre noen ting, enten litt eller alltid, tror du ikke at jeg hadde gjort det da? Jeg samarbeider med min doktor og jeg gjør som jeg skal gjøre. Enda en uttalelse som skader er, "Du må strekke deg lenger, prøve hardere." Kronisk smerte kan, åpenbart, angripe hele kroppen, eller bare spesifikke områder. Av og til forårsaker det å delta i en enkel aktivitet, for en kort eller en lang periode av tid, mer skade og fysisk smerte enn du noensinne kan forestille deg. For ikke å nevne rekonvaleseringstiden, som kan være intens. Du kan ikke lese det alltid på mitt ansikt eller i mitt kroppsspråk. I tillegg forårsaker kronisk smerte sekundær depresjon (ville ikke du bli trykt ned og ned om du hadde vondt bestandig, i månedsvis eller år?), men det kommer ikke av depresjon.
Vær så snill og forstå at om jeg sier at jeg må sette meg/legge meg ned/bli i sengen eller ta disse pillene nå, betyr det sannsynlig at jeg må gjøre det akkurat nå - det kan ikke vente og blir ikke glemt fordi jeg er ett eller annet sted, eller holder på å gjøre noe. Kronisk smerte tilgir ikke, og den venter ikke på noen.

Om du foreslår en kur til meg, vær så snill å ikke gjøre det. Det er ikke fordi jeg ikke verdsetter tanken, og det er ikke fordi jeg ikke vil bli frisk. I all sannsynlighet om du har hørt om noe, eller prøvd noe, så har jeg det også. I noen tilfeller har det gjort meg sykere, ikke bedre Det kan også føre til at jeg føler at jeg har feilet, noe som får meg til å føle meg enda mindre. Om det var noe som kurerte, eller hjalp folk med min form av kronisk smerte, da ville vi visst om det. Det er et verdensomspennende nettverk (både på og utenfor Internett) mellom folk med kronisk smerte. Om noe virker, VET vi. Det er bestemt ikke mangel på vilje til å prøve.

Om jeg virker sårbar er det sannsynligvis det jeg er. Det er ikke hvordan jeg prøver være. Faktisk prøver jeg meget hardt å være normal. Jeg håper at du prøver å forstå. Jeg har vært, og går fortsatt gjennom mye. Kronisk smerte er vanskelig å forstå hvis du ikke selv har hatt det. Det tærer på både kroppen og sinnet. Det sliter en ut. Nesten hele tiden vet jeg at jeg gjør mitt beste for å takle dette, og jeg lever mitt liv til det beste ut fra mine forutsetninger. Jeg spør om du kan bære over med meg og akseptere meg for den jeg er. Jeg vet at du ikke ordrett forstår min situasjon hvis du ikke har vært i mine sko, men jeg spør deg om du kan prøve å vise forståelse, så mye som mulig.


Jeg vet at jeg har bedt deg om mye, og jeg takker for at du har lyttet. Det betyr virkelig mye.

November 11



Forleden dag sto jeg i en bokhandel. Det var en kjedelig bokhandel med paperbackbøker, men jeg trengte noe å lese og var desperat etter en bok.
Etter noen minutters leting sto jeg med to titler i hånden og vurderte dem opp mot hverandre da ekspeditøren kom bort og ga med en liten bok i hånden.
Han sa den var fantastisk. At den burde bli obligatorisk i skolen. At den hadde gjort så utrolig sterkt inntrykk på ham.
Hva annet kan man si til slik begeistring enn – ”ja vel”, ”tusen takk” og ”jeg tar den”.

Så da kjøpte jeg ”Klatrebaronen” av Italo Calvino. Og herved bringer jeg videre min entusiastiske bokhandlers anbefalinger.
For slik entusiasme skal man ikke kimse av.

PS. Boken handler om en gutt som i 1767 krangler med sin far og klatrer opp i toppen av et tre. Der blir han resten av livet. Velbekomme.

tirsdag 10. november 2009

November 10



Jeg gjenkjenner bildet.
Følelsen av byen.
Sitte på trappa og røyke… eller vente på at dørene skal åpne for kveldens konsert. Et pønkeband ingen har hørt om før. Kjenne energien. Pipingen i ørene dagen etter.
Sette igjen sykkelen på dagtid. Skal tilbake om kvelden uansett.
Kline i kroken.
Stedet der tilsynelatende alt skjer.
Jeg møtte til og med mannen min der en gang for lenge siden.

Byråd og byråkrater hater slike steder.
Det roter i bybildet.
For meg er dette derimot byens hjerte.

mandag 9. november 2009

November 9



Hva er å dele?
Å gi eller å få?

Jeg hadde en nabo som aldri ville dele vaskemaskin med meg. Han mente at livet hans ble mindre fritt av at vi delte på maskinen. Hans definisjon av frihet var nemlig at vi hadde hver vår vaskemaskin som sto ved siden av hverandre i kjelleren.
Jeg for min del ble litt ufri av å måtte kjøpe en hel maskin alene, og ha en kjeller der 2 vaskemaskiner og 2 tørketromler tok dobbelt så mye plass som nødvendig så syklene måtte stå ute om vinteren – men hans frihet vant – for som han sa ”jeg vil ikke la livet mitt styres av en vaskemaskin”.

Nå har jeg flyttet. De nye naboene henter vann hos oss, ungene i strøket går gjennom hagen vår til skolen, og en kveld hang det en svær rot av en humleplante på døren min. Noen hadde hørt at jeg elsker humler..

Hva er å dele?
Å gi eller å få?

søndag 8. november 2009

Tøfler - tøfler og atter tøfler



Har ikke ligget helt på latsiden fordi om ikke jeg har blogget så mye det siste .. her er et knippe med bestillinger jeg har fått ... nå går det ganske radig unna - hekler fort et par om dagen :)

Støle - Ladie



Nyeste medlemmet i familien

LADIE




Lille ladie ble født engang i juli mnd - og den flyttet hit via dyrebeskyttelsen ... den stakkars lille rampen ble funnet under panseret til en bil - vettskremt og fresende ... sikkert ikke så veldig merkelig det - i og med de måtte til og demontere bilen for å få kattepusen ut.
Egentlig skulle vi ikke ha flere katter i hus - for vi hadde jo nok med Støle pusen som vi alerede hadde, men da naboen flyttet og tok med seg Hansen, Støle sin beste kompis og bror så var det litt trist for stakkars Støle. Men om Støle er veldig fornøyd med situasjonen med ei lita rampejente i hus er heller usikkert. Ho freser og skriker på han - og han er jo bare helt forvirret... skjønner ikke helt hva som skjer han stakkar.
Men søt er ho - og ei skikkelig kosejente :)

November 8



Så rart at de fleste velger å kun skrive fødsels- og dødsdato på gravsteinene til sine kjære.
Akkurat som om det mest interessante ved reisen var avgangs- og ankomsttiden for flyet på Gardermoen.

Jeg ble først gjort oppmerksom på hvor underlig dette er, da en russisk venn påpekte at norske kirkegårder var det mest nitriste han kunne tenke seg. For svært få gravsteiner forteller om hvem menneskene var for sine nære – om de var mødre, fedre, sønner eller tanter. I stedet står bare en angivelse av når de ble født og når de døde.
Så da begynner jeg i stedet å telle… ”Du ble 93 år - det var et langt liv…og du ble 48 – men se der da, han ble bare 2 år. Huff ’a meg”.

Det minner meg om noe jeg har hørt – at det finnes en middelaldergrav et sted i landet hvor det angivelig står – ”Til den som vandrer forbi. Her hviler min elskede kone. Nå kan du gå videre for nå vet du.”

Og nå vet du også hvor glad han var i henne.

lørdag 7. november 2009

November 7




Jeg vet om et sted der det finnes så mye markjordbær at jeg kan lage syltetøy og invitere gjester på markjordbær med fløte til dessert.

Lurer jeg på om markjordbærene er modne, sykler jeg forbi i full fart. Blir nesen fylt av den vidunderligste duft er tiden inne. Da drar jeg tilbake med spann og glass og unger i sykkelkurven. Så plukker vi til vi ikke gidder mer og drar for å bade i stedet.

Det hender jeg lurer på om det ikke kommer noen andre dit snart. Det rusler jo folk forbi langs landeveien hver dag – men ingen stanser for å plukke de små røde bærene.
En og annen bil kjører forbi mens vi står der, men menneskene i bilene hopper heller ikke ut. De bare glor litt rart på oss. Kanskje de rett og slett ikke forstår hva de går glipp av?

Men de som har smakt en neve av markjordbærene våre glemmer det ikke så lett.

fredag 6. november 2009

November 6




Hvorfor er det sånn at gamle ting har sjel, og verdsettes nettopp fordi de er slitte og brukte, mens mennesker tror de helst bør være nye og rynkefrie?

I går møtte jeg en dame som skrøt av sin brukte kropp.
”Det arret der” sa hun og pekte på kinnet sitt – ”det er kjærlighetsmerket etter hunden min som alltid ble så ellevill når jeg kom hjem at den hoppet opp og klorte meg på kinnet. Og se på hendene mine” fortsatte hun – ”de er jeg så glad i. Så mye jeg har kunnet bruke dem til... Den kulen fikk jeg den perioden jeg strikket så mye og den skjeve fingeren der…. ” og slik fortsatte hun å beskrive deler av sin brukte kropp med kjælende ord.
Til slutt så jeg at hele omrisset hennes var som et kart av historier og jeg så stoltheten hun følte av å bære dette livet synlig. Damen lo mens hun snakket og til slutt lente hun seg mot meg og sa…. ”Du skjønner det er etter du bli 50 at livet virkelig begynner å bli morsomt”.

Måtte sånne damer komme på blå resept.

torsdag 5. november 2009

November 5




Jeg ser deg. Så vakker du er. Så omsorgsfullt du er skapt.
Av en snekker som ikke en gang lot vindusrammen din være rett, men filte den i fasong. Ikke av praktiske grunner, men fordi du skulle bli fin… for at de som brukte deg skulle bli glade når de åpnet eller lukket deg. Så gjester skulle se hvor velkomne de var.
Hva skjedde så?
Hvor ble det av håndtaket ditt? Hvem satte opp den stygge låsen og det redselsfulle skiltet?
Så hjerteløst.
Men jeg lar meg ikke lure. Jeg ser deg likevel. Og en dag skal jeg befri deg.

Hilsen den maskerte døråpner

onsdag 4. november 2009

November 4



Istapper 1.
Huff. Så farlig. Tenk om de faller ned i hodet på noen som går under.

Istapper 2.
Så vakre de er. Se hvordan lyset skinner i dem.

Istapper 3.
Her er det snakk om et dårlig isolert hus. Kjøp glava.

Istapper 4
Skal vi ta en hver? De smaker kjempegodt.


Alt dette er helt sant…men hvilken sannhet velger du å gjøre viktig?
Kanskje det er sånn at lykke er valgfritt.
I hvert fall når det gjelder istapper.

tirsdag 3. november 2009

November 3




Noen har stjålet frokosten min.

Den pleide å være morgensol i øynene og en lunken kaffeskvett over en avis… kanskje en bolle – aller helst med rosiner… eller en sjokolade når ingen så det..
Men så ble jeg bestjålet….
Av mennesker med sinte øyebryn og lange utlegninger som ropte grovbrød, 5 om dagen og ”det viktigste måltidet av alle”.
Og jeg som bare ville kose meg litt. Eller la være å spise – men bare nyte en stille stund.
Tyvene sier de gjør det for min skyld. At jeg helt sikkert vil leve minst 2 uker lengre hvis jeg både spiser torskerogn, kli og tran hver dag. Men jeg vil ikke ha torskerogn og kli – jeg vil ha sjokoladekjeks og kaffe.

Ok da – så ofrer jeg de to siste ukene av livet på denne vakre morgenstund – jeg vet hva jeg risikerer - men da må dere holde opp å mase. Ok?

mandag 2. november 2009

November 2



Husker du hvordan det var å ro?
Gli stille gjennom vannet akkompagnert av årebladets sakte sukk i hvert rotak.
De markerte åreringene i årenes håndtak som forsiktig rasper innsiden av hendene dine i ren og skjær vennlighet.
Knirket i tollepinnene
Jeg hadde nesten glemt det. Jeg ror lite nå om dagen

Dessuten er det mer praktisk med motor på båten. Da når man lengre og kommer fortere frem. Og hvis vi blir sultne kan vi flerre vannet bort til nærmeste marina der har de pølser og dagens avis.
- 30 kr. takk.
- Og ta med en cola også.
- Da blir det 46,50.
- Ja og så trenger jeg bensin…og olje… har dere forresten en sånn holder til brusflasker?
– sånn som man kan montere foran på siden av rattet så ikke brusen velver i båten…. Da tar jeg en sånn også. Oops, nå glemte jeg det jeg egentlig kom for – har dere reservekanner til bensin? Jeg gikk tom her for en stund siden og det var ikke moro – der satt jeg med sultne unger bak i båten midtfjords og det var pyton… Heisann har dere hermetikk også? Da tar jeg en spagetti rimini for den kan varmes på 1-2-3…

Jeg tror jeg ror alt for lite nå om dagen

November 1



Jeg skal hoppe.
Er det noen brennmaneter der?
Forresten det er litt kaldt. Jeg tør egentlig ikke. Har ikke gjort det før.
Men det ser jo ikke så vanskelig ut.
Et skritt til nå så er jeg på vei ned i vannet.
Nå klør det på skulderen igjen. Fikk et myggestikk der.
Det går ikke å hoppe og klø samtidig ikke sant?
Er dere sikker på at det ikke er noen brennmaneter der nå?
Tenk hvis jeg brenner meg likevel.
Hva får jeg hvis jeg hopper da? Et Donaldblad? Sjefens velsignelse? Ære og berømmelse?
Jeg skal gjøre det – ikke mas så fælt. Knærne mine skjelver jo. Hva skjer om jeg ikke klarer det?
Helsikes myggestikk.
Nå hopper jeg.

Jeg vet ikke helt om det ble bra. Kom litt skjevt ut og fikk vann i nesa.
Men jeg turte å hoppe. Ikke alle gjør det.