November 19

Kjære julenisse.
Håper du har det bare bra i disse travle tider, og at Rudolf er klar for den lange turen.
Her er det mye mas. Folk spurter inn og ut av butikkene. De har ikke en gang tid til å smile til hverandre. Jeg prøver å ikke bli lei meg av det, men det er ikke så enkelt.
Det hender jeg gleder meg til alt er over. At januars endeløse mørke dager skal sluke meg og at ting skal bli rolig igjen.

Når gikk det galt?
Jeg vet ikke, men jeg er sikker på at det ikke var din skyld. Det var nok vår egen feil. Vi kom i skade for å tro at kjærlighet vises i julepresangens prislapp og nå er det vanskelig å snu. Jeg kan jo ikke gi ungene mine små enkle gaver. Hva da når pappa, bestemor og tante gir noe finere? Hva slags mamma er jeg da? Elsker jeg dem mindre? Vil de tro det?

Som du skjønner – jeg er fanget av et system jeg har vært med på å bygge og nå angrer jeg bittert.
Så kjære julenisse – her kommer ønsket mitt. Det er nok for mye forlangt at du skal rekke å ta det med i år – men om du husker på meg til neste år ber jeg om følgende:
Styrke til å stå i mot kjøpepresset.

Tusen takk julenisse, og ikke slit deg ut.

Hilsen meg.