Så rart at de fleste velger å kun skrive fødsels- og dødsdato på gravsteinene til sine kjære.
Akkurat som om det mest interessante ved reisen var avgangs- og ankomsttiden for flyet på Gardermoen.
Jeg ble først gjort oppmerksom på hvor underlig dette er, da en russisk venn påpekte at norske kirkegårder var det mest nitriste han kunne tenke seg. For svært få gravsteiner forteller om hvem menneskene var for sine nære – om de var mødre, fedre, sønner eller tanter. I stedet står bare en angivelse av når de ble født og når de døde.
Så da begynner jeg i stedet å telle… ”Du ble 93 år - det var et langt liv…og du ble 48 – men se der da, han ble bare 2 år. Huff ’a meg”.
Det minner meg om noe jeg har hørt – at det finnes en middelaldergrav et sted i landet hvor det angivelig står – ”Til den som vandrer forbi. Her hviler min elskede kone. Nå kan du gå videre for nå vet du.”
Og nå vet du også hvor glad han var i henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hyggelige tilbakemeldinger