November 6

Hvorfor er det sånn at gamle ting har sjel, og verdsettes nettopp fordi de er slitte og brukte, mens mennesker tror de helst bør være nye og rynkefrie?

I går møtte jeg en dame som skrøt av sin brukte kropp.
”Det arret der” sa hun og pekte på kinnet sitt – ”det er kjærlighetsmerket etter hunden min som alltid ble så ellevill når jeg kom hjem at den hoppet opp og klorte meg på kinnet. Og se på hendene mine” fortsatte hun – ”de er jeg så glad i. Så mye jeg har kunnet bruke dem til... Den kulen fikk jeg den perioden jeg strikket så mye og den skjeve fingeren der…. ” og slik fortsatte hun å beskrive deler av sin brukte kropp med kjælende ord.
Til slutt så jeg at hele omrisset hennes var som et kart av historier og jeg så stoltheten hun følte av å bære dette livet synlig. Damen lo mens hun snakket og til slutt lente hun seg mot meg og sa…. ”Du skjønner det er etter du bli 50 at livet virkelig begynner å bli morsomt”.

Måtte sånne damer komme på blå resept.